Tekstkompetanse

Jeg kunne ikke starte dette innlegget på annen måte enn med dette bildet – det sier veldig mye om hva det dette innlegget faktisk skal handle om…..i overført betydning, selvfølgelig.

Forskning viser at barn får en bedre leseforståelse dess tidligere de blir eksponert for lesing. Vi er nok mange som har blitt lest for fra denne boka (se bildet over t.v) nesten før vi var gamle nok til å snakke rent. Mange barn vokser også opp med foreldre som leser for dem på senga, og dette er også verdifull bagasje for dem senere i livet. Inne på Lesesenteret sine sider kan du lese om hva forskningen sier om dette, og du kan også lese interessante artikler om leseopplæring og om lese- og skrivevansker.

Om vi går tilbake til det første bildet i innlegget, tenkte jeg selvfølgelig på Sylvi Pennes tanke om at elever som gjennom hele oppveksten blir presenteret for et variert utvalg litteratur, lærer å “se” og erfare egne ting når de leser – de klarer å lese mellom linjene, og de tar ikke alle ord bokstavelig, men ser f.eks bruk av metaforer. Et av problemene i skolen i dag, er at elever har til dels store problemer med å lese fiksjon  - de forventer at alt de leser er sannhet. Dette kommer i stor grad av at dagens samfunn “forer” ungene/ungdommene med reality hvor enn de snur og vender seg, og etterhvert kan det bli vanskelig å skille hva som er oppdikta og hva som er fakta i bøkene. I tillegg er det mange bøker som inneholder store deler fakta selv om det er en skjønnlitterær bok – for eksempel vil ei bok som handler om 2. verdenskrig inneholde mange fakta, men kan allikevel ikke brukes som “sannhet” om hva som faktisk har skjedd. Dette gir et ekstra ansvar til oss lærere – vi blir da i mange tilfeller de som må “oppdra” elevene til å se at det er forskjell på de forskjellige sjangrene, og at de må lære seg å lese med et kritisk blikk.

Det er forskjell på hva vi leser – det er forskjell på fakta, fiksjon og faksjon

Som Skaftun sier, så har skjønnlitteraturen en helt annen plass i denne læreplanen enn de foregående. Nå er det ikke lenger foreslått hvilke forfattere som skal leses, men det står noe om fra hvilke perioder elevene skal lese. “I Kunnskapsløftet er det understreket at sakprosatekster bør brukes til å øve opp elevenes kritiske bevissthet. Elevene trenger erfaring med argumenterende, beskrivende, fortellende og veiledende tekster – tekster som er viktige i det voksne samfunnslivet. Skjønnlitteratur fremstår primært som en kilde til personligopplevelse og nytelse” (Skaftun 2009:16). Ja, det er viktig å øke elevenes kritiske bevissthet – det er viktig at de lærer seg å skille mellom hva som er sant/usant, viktig/uviktig osv. Men det er også viktig å fortsatt lese skjønnlitteratur – den kan lære elevene mye om tiden den ble skrevet i, og det er viktig at de kan lese noe som er til for å underholde uten at det nødvendigvis er fakta som presenteres. Å oppøve elevenes egen fantasi er viktig.

Lesing kan veldig godt kombineres med andre aktiviteter – man er ikke kun en “nerd” om man liker å lese, man kan også være lidenskapelig opptatt av fotball på samme tid

Kompetansemål i norsk etter 10. årstrinn har fire hovedområder; muntlige tekster, skriftlige tekster, sammensatte tekster og språk og kultur. Her ser vi hvilken tekstkompetanse det forventes at elevene sitter igjen med (i dette tilfellet) etter 10 års skolegang. De skal for eksempel (her har jeg klippet ut de fire første punktene av ‘skriftlige tekster’)

• lese og skrive tekster i ulike sjangere, både skjønnlitterære og sakspregede på bokmål og nynorsk: artikkel, diskusjonsinnlegg, formelt brev, novelle, fortelling, dikt, dramatekst og kåseri
• bruke lesestrategier variert og fleksibelt i lesing av skjønnlitteratur og sakprosa
• orientere seg i store tekstmengder for å finne relevant informasjon
• lese kritisk og vurdere teksters troverdighet

Om vi skal sikre at elevene sitter igjen med den forventa tekstkompetansen, så må vi vurdere. Her kan det dukke opp noen skjær i sjøen – hvordan blir det med validiteten av vurderinga? Vi kan definere validitet som “vurderingens gyldighet”. Er det alltid slik at vi vurderer det som skal vurderes? Det er ikke usannsynlig at det dukker opp et validitetsproblem når man skal vurdere skriftlige arbeider. Om vi for eksempel skal vurdere en tekst hvor en elev har skrevet om ei novelle han har lest, hvor lang tid tar det da før det er lesekompetansen og ikke skrivekompetansen som vurderes? Alle som vurderer må ha en veldig god forståelse for det som skal vurderes. Akkurat dette problemet viser tydelig at vi trenger et tolkningsfellesskap i Norge. Det bør helt klart være noen felles referansepunkter på hvert nivå (jfr Kunnskapsløftet) for alle som skal vurdere. Det bør være et tolkningsfellesskap med felles normer, og normene må være kollektive, dynamiske og implisitte.

Lesing kan foregå over alt, og lesing kan foregå hele livet.

Det engelske ordet litearcy brukes nå i det norske språket uten at det oversettes – det finnes ikke noen god, direkte oversettelse – begrepet komptanse dekker i stor grad ordet literacy, men det betyr så mye mer. Om vi bruker begrepet literacy i forhold til skrivekompetanse, kan vi si at det handler om 1) avkodingsferdigheter, 2) anvendelse av språk og tekst og 3) refleksjon over egne og andres tekster. jon Smidt har parafrasert Ellen Krogh, og sier: “Vi er en del av en språklig og medial verden der andre hele tida skaper og tilbyr eller utsetter oss for nye versjoner av virkeligheten. I en slik kultursituasjon er det å kunne delta med egne ytringer og kunne reflektere over egen og andres bruk av språket en viktig kompetanse, og unge mennesker kan i et slikt betydningsproduserende fag få en annen og langt mer relevant form for “dannelse” (…). Vi ser at dette går over i hverandre. Kunnskapsløftet ønsker kompetanse som akademisk dannelse gir:

- kritisk refleksjon – elevene må lære seg at ikke alt de søker opp av informasjon nødvendigvis trenger å stemme.

- vitenskapelig tenkemåte og erkjennelseslære

- fordypning – elevene må lære seg at de må gå dypere ned i noe materiale, det er ikke alltid det de trenger ligger i overflaten. De må også lære seg at det finnes flere kilder til informasjon.

- saklighetslære – elevene må lære seg å være saklige. Det er forskjell på hvilke medium man bruker, og man har da varierende grad av saklighet etter hvor man uttaler seg.

- etisk kompetanse – i disse dager er det veldig lett å skrive noe og så publisere det for hele verden. Det er viktig at elevene får ei opplæring i hva som er etisk riktig og ikke. Det er ikke like lett å trekke tilbake som å publisere.

Det er store forskjeller på hvilken skrivekultur elevene blir opplært i – den kan variere fra skole til skole, ja, fra klasse til klasse. Om vi igjen ser på de fire første målene fra Kunnskapsløftet, så må det være en god del metoder som kan brukes nasjonalt for å oppfylle disse – de store trekkene skal kunne være overførbare fra skole til skole, fylke til fylke osv.

Å skrive et figurdikt, eller en faktatekst om Lincoln i figur kan være veldig motiverende for elevene

Det gjelder å finne metoder som elevene ser på som spennende og meningsgivende. Selv om elevene skal skrive en saklig artikkel, kan det allikevel legges opp slik at arbeidet er artig og lystbetont. I dagens digitale samfunn har lærere et vell av eksempler av alle mulige sjangere vi kan presentere for elevene. Vi kan la elevene bidra med egne ønsker om tema, og hjelpe dem slik at de treffer på type oppgave – vi er i stor grad veiledere, og vi skal hjelpe elevene til å se hva som er realistisk for dem der og da. De skal ha mulighet til å gjøre det tilfredsstillende på samme tid som de må ha noe nytt å strekke seg etter.

En metode jeg har sansen for, er POS, eller prosessorientert skriving. Her hjelper elevene hverandre med at hver og en skal dyrke frem en så god tekst som mulig, men på samme tid øver de seg også i å reflektere over andres tekster.

Jeg ser også for meg at det kan være spennende at klassen har et prosjekt som medfører flere sjangere:

- Det kan være en reklame (evnt en avisartikkel) som frister med et reisemål

- De kan sende et formelt brev for å søke støtte til å kunne reise dit

- Klassen kan sende reisebrev i form av godt, gammeldags brev, en blogg eller en artikkelserie i et blad eller ei avis

- De kan skrive dagbok

- De kan finne informasjon om stedet de har “reist” til, og plukke ut det viktigste til ei reiseskildring

- De kan se om de finner noen skjønnlitterære tekster til stedet

- Klassen kan bli enig om at en eller flere av tekstene skal skrives på nynorsk

Med en slik oppgave dekkes flere av kompetansemålene i Kunnskapsløftet, og jeg er sikker på at det er en artig oppgave for elevene. Her er det mulighet for stor grad av elevemedvirkning, og også tverrfaglighet. Her er bare noen eksempler på oppgaver nevnt, det er mulig å lage mange flere – det er vel egentlig bare fantasien som setter grenser…